Augusta Paasche Aasen

Foredrag i grendahuset Skjærgløtt på Skjærvøya før avduking av Augusta Paasche Aasens minnestein

Av Arild Bye

Vi skriver 2. august 2020. Vi har møt­tes her i dag fordi vi markerer noe som skjedde for akkurat 100 år siden. Ikke her på Skjervøya, men innpå 300 mil herfra. Eller la oss for å være litt mer nøy­aktig si 270. Det blir 2700 kilometer. Augusta Aasens liv har karakter av eventyr. Hennes død er myteomspun­net. Hun forsvant ut av tiden rundt et verdenshistorisk øyeblikk. Augusta endte sitt liv i de første spede år av den rus­siske arbeiderrevolusjon, som startet så optimistisk og endte så tragisk. Unntar man det som skjedde under andre ver­denskrig, har få liv knyttet til den norske arbeiderbevegelse hatt en slik dramatisk avslutning som Augusta Aasens. Kulis­sene er fremmedartet og preget av et stort omskifte. Moskva er en by i forvirring, preget av ufred og en altomfattende usik­kerhet. Byen er også full av forventning. Den er de røde arbeiderfaners første hovedstad. Starten på drømmen om sosi­alismen. Andre opprør i verdenshistorien har kommet, blitt slått ned og det gamle styret er gjenopprettet. Kan dette vare? Og hva vil Russland bli til? Spørsmålene er mange og svarene få for datidens men­nesker. Dagene i den tidligere tsarbyen, nå revolusjonsbyen, er varme. Augusta Aasen svetter som de andre kongressdel­takerne. Gradestokken tipper 30 grader i kuplenes Moskva. Nå er hun her. Hun har drømt om dette. Drømt om sosialis­men. Hun tror på den. For tre år siden har Lenin grepet makten. Underveis har reisefølget hen­nes nesten brent inne i en togvogn i Nord-Russland. På flyplassen der de er for å se på en flyoppvisning, kvestes hun i ulykken som gjør at hun aldri kommer hjem. Hun dør på det nærmeste syke­huset. Da døden inntreffer er hun 42 år gammel. Hun omkommer mens opp­rørsfanene overalt vaier i Europa. Dette er verdensrevolusjonens første håpefulle år, før alt blir snudd på hodet.

Veien fra Skjervøya til byen

Augusta Paasche Aasen er født her i Osen. Her bodde hun sine første tre år på Øshaugen, der minnesteinen er plassert. Går det an å trekke ei linje fra Indre Skjervøy i 1878, til Moskva i 1920? Tidsavstanden er 42 år. Den geografiske avstanden er som sagt rundt 270 mil, fra Osen til Kristiania, til Stockholm, til Helsingfors, så til Petrograd, eller St.Peterburg og videre til — Moskva. Eller «Moskau», som Augusta omtaler byen i sine brev hjem. Brev som kom fram flere uker etter hennes død. Det var den geografiske avstanden. Den tankemessige veien vekk fra øyene er en annen. I sosial utvikling er det veien fra det gamle kystsamfunnets daglige overle­velse, i kampen mot naturen, naturkref­tene, til det moderne samfunnets fram­vekst, der kampen går over fra å være en strid med elementene, til storsamfunnets strid samfunnsklassene imellom. På veien har noen stilt spørsmålet: Hvem skaper verdiene og hvorfor tilfaller ikke verdiene de som skaper dem? Dette var enklere i det gamle kystsamfunnet. Der kunne de sosiale skillene virke naturgitte. Øverst i dette gamle samfunnet stod guddom­men, Herren din Gud, hvis ord befalte at enhver skulle si seg fornøyd med sin plass. Ingen skulle misunne den rike hans rikdom. Slik var verden skrudd sammen. Så fikk man arbeide og holde ut. Fattig som rik, hadde en plass som ventet dem i himmelen — om de bare holdt ut.

Men selvfølgelig var det også her noen som var rikere enn andre, som skummet fløten av andres arbeid. En var herre og mange var treller, husmenn, leilendinger, innerster, tauser, budeierer, hushjelper. Da Augusta var lita jente var det hun som hørte til overklassen. Familien hen­nes hadde tjenestefolk og var eliten i dette kystsamfunnet. Siden kom de personlige jordskjelvene som skapte den spørrende jentungen, farens bortgang, familiens fall ned i fattigdom etter at de hadde flyttet til Namsos. Følelsen av å være fratatt noe ble sterk. Det kan ha vært med på å skape opprøreren Augusta. Samtidig falt hun i armene på en kjæreste fra Steinkjer som var sosialistisk aktivist da hun møtte ham. Edolf Aasen er jektskippersønnen som utdannet seg til typograf og ble Augustas politiske læremester, inntil hun overgikk sin mann.

En fortelling om Augusta Aasen må nødvendigvis handle om det som skjer etter dette møtet mellom to som skal bli kjærester og ektefeller. Møtet skjer på en avholdskafe i Trondhjem, som byen den gang het, og fortsatt heter hos mange; et møte mellom en Steinkjer-gutt og ei Osen-jente oppvokst Namsos, som nett­opp har sett lærerskolebyen Levanger, der hun studerer fra 1896, brenne ned i en altomfattende bybrann denne mai 1897. Trolig mistet Augusta det vesle hun eide og hadde med seg som student i brannen. I dette øyblikk stod Edolf Aasen der.
Det er fra nå livet i arbeiderbevegel­sen blir sentralt for Augusta. Fortellingen om Augusta Paasche som blir til Augusta Aasen — det som har startet ute på Fosen der havet slår inn — handler fra 1898 om norsk arbeiderbevegelse — og utviklingen av den. Og om norske kvinners kamp for likestilling. Slik sett blir denne livshis­torien til Augusta Paasche Aasen i liten grad en historie om det man alltid har vært opptatt av her ute i øyværene på trøndelagskysten, har definert seg i for­hold til og gjort til en del av seg selv: Fis­ket, øyjordbruket, årsveksten, ivaretakel­sen av naturen, kampen mot elementene. Augusta fra Øshaugen hadde tatt av sted, reist vekk fra livet ved dette havet, både fysisk og tankemessig. Augusta Pasche Aasen må ha tenkt det beste om dem her ute — og ønska alt det beste for dem. Men hun hadde reist til byen som lita jenta, familien hadde tatt båten til fastlandet, til Namsos der faren dør da familiebedriften går overende. Så, for å ta det summarisk og kort: Da Augusta ble ung voksen reiste hun til Levanger for å gå lærerskolen, så ble hun gift i Trondheim og var deretter noen få år i Steinkjer, der hun fødte sitt første barn som skulle bli en stor dikter, og så bodde hun i Trondheim igjen i nesten ti år, før hun og mannen og barna, som hun fikk fire av.

Sosialisten og kvinnesaks-aktivisten

Augusta Aasens voksne liv ble levd blant kvinnene og arbeiderne på Møllen­berg i Trondheim og på Grunerløkka i Kristiania. Der bodde arbeiderkvinnene, mødrene med de store barneflokkene i byens fattigstrøk og der bodde mennene deres, proletarene; verftsarbeiderne, sjau­erne, fabrikkarbeidere, håndtverkerne, og rundt omkring sprang de dårlig kledte barna i de store barneflokkene som vok­ste opp i fattigdommens ekspanderende Norge mellom 1905 og 1920. Akkurat hvordan Augusta ble sosialist kan vi ikke dokumenter. Sannsynligvis, men vi vet det altså ikke helt sikkert, var det Edolf, typografen og mannen hen­nes, som gjorde henne til sosialist etter at de møttes. Det er sagt slik og virker å ha vært slik: at det var kjæresten som ga henne den første innføring i sosialismens ide. Den om at alle er født like og at arbeiderne må få innflytelse til å skape et bedre samfunn, der de gjennom å organi­sere seg i et politisk parti, tar en førende rolle i styringen av samfunnet. Dette høres jo så enkelt ut i dag da alle har ret­ten til å stemme, om de bare velger å bru­ker den. Men slik var det ikke da. Arbei­derne ble holdt utenfor. De eide ikke eiendom, dermed fikk de ikke stemme. De var utelatt fra retten til å være med å påvirke samfunnets utvikling. De rike, de som eide eiendom og derfor styrte Norge alene den gang, mente arbeidere ikke var kompetente nok til å inneha retten til å stemme. Det vi si: Menn fikk riktignok denne nye rettigheten akkurat i de årene Augusta møtte Edolf. Men kvinnene måtte ennå vente. Og her gjaldt det et helt kjønn. En kvinne var samfunnets nederste, hun var mannen underlegen. Hun skulle lyde sin mann og sin Gud. Da det kom opp for­slag om at kvinnene skulle få stemmerett, var det menn som argumenterte med at det ville føre til at de menn som var gift, fikk en fordel framfor ugifte, fordi da fikk de gifte mennene dobbeltstemme. Da Augusta Paasche vokste opp mente mange av samfunnets styrende menn ennå at kvinner ikke var utrustet som dem, intellektuelt, tankemessig; kvinner var rett og slett litt som barn, også etter at de ble voksne. Det de kunne — og skulle — var å føde barn. Og oppdra dem, på vegne av sine menn, og de skulle tie når mannen snakket. Slik er det i mange land i verden også i dag. Kvinnene blir sett på og betraktet som menns eiendom. Og dette må vi fortsatt kjempe imot. Arven etter Augusta Paasche Aasen krever at vi gjør det! Den politisk så radikale Augusta. Hvorfor kalte hun seg ikke også etter at hun ble gift, Augusta Paasche? Sannsyn­ligvis fordi alle kvinner av tradisjon var vant til å ta sin manns navn den gang. Ikke minst arbeiderkvinner var oppdratt til å være lydige på det området. A ta mannens navn var en regel man måtte følge, en innarbeidet skikk. Det var obli­gatorisk at det skulle skje. En kvinnes første liv opphørte idet hun ga presten sitt ja og giftet seg. Kanskje ville Augusta Aasen ikke nådd fram til så mange arbeiderkvinner med sitt budskap heller, om hun hadde insistert på å beholde det litt mer fornemme Paasche-navnet. Men Augusta signaliserte et lite opprør også mot navnebyttet, da hun lot sin første­fødte døpe med sitt egen familienavn. Det kunne hun. Sønnen Arne ble i kirke­boka i Steinkjer ført inn med to fornavn. Han ble hetende Arne Paasche. Derfor ble han Arne Paasche Aasen. Og derfor er Augustas pikenavn her fra Fosen levende i norsk litteraturhistorie og vil bli stående der for alltid. Selv ble Augusta Paasche til Augusta Aasen. I avisene når de skrev om henne, ble hun alltid bare «Fru Aasen». Men «Fru Aasen» kom til å kjempe for kvinners rettigheter og kvinners likestil­ling med menn. Og hun ville lære opp kvinnene til å bli samfunnsopptatte, samfunnsengasjerte kvinner. De måtte ut i samfunnet og delta i styret av landet. Og da måtte de selvfølgelig etter hennes mening bli sosialister. I 1913, da hun var 35 år, fikk kvinnene full stemmerett i Norge. Da kunne Augusta Aasen for første gang avgi stemme ved et stortings­valg. Hun hadde fremmet mange resolu­sjoner i arbeiderkvinne-foreningene hun talte i, og skrevet mange innlegg i avisene i flere år, for å få gjennomført det kravet.

En kjent stemme og et kjent navn

Augusta Aasen ble en ledende sosia­list i Trøndelag. Hun gikk sin mann en høy gang der, enda han var aktivt med, han også. Hun ble det vi kaller en front­figur i den raskt voksende og svært radi­kale trønderske arbeiderbevegelsen etter 1905, som Martin Tranmæl og flere rundt ham bygde opp. Selv var Augusta og mannen nære venner og medarbei­dere av den senere partilegenden fra Melhus. Augusta Aasen ble mer enn nor­malt aktiv. Hun satt ikke bare i møter og lyttet til Tranmæl. Hun ble omreisende agitator selv, holdt dusinvis av foredrag i året, snakket og stiftet foreninger dit hun kom, og hun ga ut avis. Hun var avisutgi­ver i Kristiania i fem år, forretningsfører for en blodrød avis. Til slutt fikk hennes liv internasjo­nalt tilsnitt. I Kristiania fikk hun besøk i den vesle leiligheten familien leide, av ledende revolusjonære fra Russland og Tyskland. Hun gikk blant kvinner med fremmede og eksotiske navn som Alek­sandra Kollontaj, Kata Dalstrøm og Angelica Balabanoff. Martin Tranmæl beundret Augusta Aasen. Hun var Tranmæls favorittkvinne. Er det noe jeg bare sier? Nei, jeg vet at det må ha vært slik. For det er personer i miljøet omkring Tranmæl og Augusta Aasen som har fortalt at Tranmæl beun­dret henne. Og de hadde egentlig ingen grunn til å tillegge henne denne rollen, om det ikke hadde vært sant. Augusta var for lengst død da det ble skrevet. Kvinnen som skrev dette bodde i Sverige da, og hun må Pa et liten omtale: Elise Ottesen-Jensen født i Stavanger som Elise Ottesen, politisk vekt av Augusta Aasen og mannen — og Martin Tranmæl i Trondheim rundt 1910, er med på listen som ble laget i en bok i Sverige før år 2000, over de hundre viktigste personer i Sverige på 1900-tallet. Elise Ottesen og altså Jensen, fordi hun ble gift med en svensk syndikalist, ble en verdensbe­rømt kvinneaktivist og kjent fra India til Sør-Amerika for å hjelpe kvinner til kunnskap om prevensjon, så de kunne lære seg hvordan de kunne slippe å sette altfor mange barn til verden. Alle kvinnene den gang for hundre år siden, men særlig arbeiderkvinnene og bygdekvinnene, fødte barn hele tiden, og fikk ødelagte liv av det, fikk sine liv kortet ned, av den veldige barneavlen. Elise Ottesen — Augusta Aasen var med i dette arbeidet også — begynte å preke prevensjon om vi kan si det sånn — dette var nå forresten veldig tabu — til de nor­ske arbeiderkvinnene. Husk abort var forbudt. A ta abort var å forbryte seg mot både Gud og øvrigheten. A fjerne et foster selv om det var påkrevd av enten sosiale eller medisinske årsaker, kunne bare gjøres hos kloke koner. De brydde seg ikke om at de ble kalt kriminelle fordi de gjorde det. De gjorde det av barmhjertighet. Slik startet den delen av kvinnekampen som bokstavelig talt var kjønnskamp. Elise Ottesen ble spyttet på på gaten da hun begynte å skrive om dette spørsmålet rundt 1915 og reise det offentlig i skrift og tale. Førti år senere ble hun ble etter andre verdenskrig ver­denskjendis da hun ble leder for Interna­tional Planned Parenthood Federation, en organisasjon som satte fødselsbegrens­ning på dagsorden over hele Moden. Gro Harlem Brundtland skrev forordet i en biografi om Elise Ottesen-Jensen da den kom ut på 1960-tallet. Nå er mye av his­torien om Ottesen glemt i Norge.

Tanker om hvor veien ville gått

Hva kunne Augusta fra Skjerv-øya — Elise Ottesens mer erfarne poli­tiske venninne fra Trondheim i 1910 blitt — om hun ikke hadde omkommet i Moskva, men hadde fortsatt i dette kvinnekamp-sporet, som de begge var med å starte? Det vet vi ikke. Vi vet at også Augusta snakket om barnebegrens­ning under sine agitasjonsreiser. Og hva Augusta ellers kunne nådd av posisjoner om hun hadde fått leve, får vi heller aldri vite. Men vi vet at den første kvinne fra Arbeiderpartiet på Stortinget het Helga Karlsen, og hun møtte der første gang i 1927, sju år etter Augustas død. Hun var mer anonym enn Augusta. Helga Karisens bakgrunn var at hun kom inn i bystyret i hovedstaden i 1923 og satt i skolesty­ret fra 1924. Akkurat de vervene hadde Augusta hatt og fylt både i Trondheim og delvis i Kristiania lenge før 1920. I tillegg hadde Augusta hatt en rekke andre kom­munale politiske verv. Så kunne Augusta blitt Arbeiderpartiets første stortingsre­presentant? Om tingene hadde utviklet seg annerledes: ja. Med Tranmæls støtte ville hun kanskje blitt det. Først i 1945 kom den første kvinne med i en norsk regjering. Hun het Kirsten Hansteen og ble utnevnt i Einar Gerhardsens første samlingeregjering i det nye frie Norge. Kunne dette vært Augusta? Ja, det kunne det hypotetisk sett kanskje vært, selv om slikt aldri kan sies. Den første kvinne til å tale på arbeiderpartibastionen Young­storget 1. mai, skulle stå der først i 1961. Hun het Aase Lionæs. Og var ung den gang, da kvinnene igjen begynte å gjøre seg bredt gjeldende politisk i fredssak og andre spørsmål, og tok til å fremme likestillingsspørsmål igjen, etter mange års fravær av kvinnekamp. Arbeiderpar­tiet og Youngtorget var — og er kanskje ennå — mye av en mannsbastion. Hadde Augusta Aasen, agitatoren framfor noen blant de tidlige kvinnene i Arbeiderpar­tiet kunnet vært den som stod på Young­storget 1. mai allerede en gang på 1920-eller 1930-tallet — med taleevnene sine? Ville hun fått lov til det? Hun var Tran­mæls favoritt-kvinne. Nå blir minnesteinen her på Skjervøya en synlig markering av Augusta Paasche Aasens virke, som den foregangskvinnen hun var. Hun minnes fordi hun gikk foran. Hun minnes for det hun var — og så kan vi tenke på hva hun kunne blitt. Augusta Aasen er verdt å minnes fordi hun ville noe og ville noe for andre, for sine egne og andres etterkommere. For fellesskapet. Augusta Aasen er verdt å minnes — ikke fordi hun var sosialist — men heller ikke på tross av det. Hun ville en bedre verden, og noe av det hun sloss for ble realisert. Nokså mye faktisk. Og ett og annet av dette nyter vi godt av alle i dag, i hele Norge: Større sosial rettfer­dighet. Små forskjeller mellom folk. Stor grad av likestilling mellom kjønnene. Kvinneliv som er mindre «dødelige» enn i andre deler av verden. Mindre elendig­het. Mer velferd. For dette har arbeider­bevegelsen, Augustas bevegelse, vært med å kjempe fram, etter hvert i et samarbeid med — like mye som en kamp mot — de andre samfunnsklassene. Augusta Aasen ville — om hun hadde levd — gått sammen med Johan Nygaards­vold, Tranmæl og Gerhardsen under parolen «By og Land — Hand i hand», idet Arbeiderpartiets dannet sin første regjering i 1935, og det store arbeider-og bondedemonstrasjonstoget snodde seg gjennom hovedstadens gater som en mektig, ny folkebevegelse. Da ville Augusta vært 57 år. En moden kvinne —og mye trolig nasjonalt kjent. Men hun døde 2. august 1920. Mens hun beun­dret og trodde på Lenin. Josef Stalin er jeg sikker på at hun ville tatt avstand fra, som resten av Arbeiderpartiet etter hvert gjorde det; Tranmæl, enkemannen Edolf, sønnen Arne Paasche. Augusta Aasen gikk ut av tiden, som vi sier i dag, for 100 år siden. Hun var —en kvinne av sin tid. Og i sin tid.