Den tragiske Storversdagen i 1859
Storversdagen var en tragisk hendelse som skjedde i 1859. 22 fiskere fra Osen omkom denne dagen. Den 21. januar 1859 kommer et plutselig uvær fra sørvest og feier med seg 22 fiskere ned i havdypet. Denne hendelsen ryster det lille samfunnet i Osen, i hele bygda er det nå enker og foreldreløse barn etter uværet. Verst er det på Hepsøya, der alle mennene er borte..
Det var brukbart vær den fredagsmorran, 21. januar 1859. Det hadde vært dårlig vær
lenge, og det hadde ikke vært mulig å komme seg på sjøen. Karene talte på knappene.
Skulle de gå ut, eller skulle de «dryg´n litt»?
Noen var skeptiske og ble på land, mens andre mente at det var trygt å gå ut. Det
skulle bli starten på den mest dramatiske dagen i Osens historie.
Vel ute på fiskefeltet kom karene igang med fisket. Fisken beit og alt var fryd og
gammen - inntil himmelen i sørvest plutselig svartnet og det røk opp til uvær.
Noen båtlagd dro straks mot land, mens andre ville drøye det litt. Det skulle bli skjebnesvangert.
Kampen om å overleve i det ville havet ble brutal. Noen båter kom seg inn
mot land, noen av karene kom seg på land, men mange måtte gi opp.
Det skulle vise seg at 22 karer omkom på sjøen utenfor Osen denne dagen. For å sette det i perspektiv var det 2 prosent av Osens befolkning. Alle mannfolka på Hepsøya omkom denne dagen. Igjen satt enker med barn og gård. Det var ikke hjelp å få på nabogården heller. Enkene gjorde det de kunne for å overleve, men det var tøffe tak. Noen giftet seg, andre tok tjeneste hos andre. Noen måtte sette bort ungene sine til fremmede.
(Lars Nesmo har skrevet om ulykkesdagen i Årbok for Fosen 1966.)Hadde dette skjedd i dag, ville et statlig hjelpeapparat lagt ned enorme ressurser på de etterlevende. Den gang måtte flere enker forlate hjemmet og sende bort ungene på fostring. Ulykkesdagen, i sin samtid kalt Hepsøyulykken, skapte oppstandelse på nasjonal basis i kraft av sitt omfang: sjelden gjorde havet et så stort innhugg i befolkningen på en dag. Dagen, den 21. Januar 1859, har på folkemunne fått navnet Storversdagen.
Hendelsen ble til maleri
"Fiskere i havsnød” fra 1859 var det siste arbeidet Tidemand og Gude gjorde sammen. Det skal fremstille de 25 fiskerne som omkom ved den såkalte Hepsøulykka utenfor Osen i januar 1859.
De 2 malte også «Brudeferd i Hardanger», også kalt «Brudeferden i Hardanger», er et av norsk kunsthistories mest kjente malerier, utført i 1848 av malerne Adolph Tidemand og Hans Gude i samarbeid.
Det ble holdt landsinnsamling til de etterlatte etter ulykka.
Fra avisa Trondhjems borgelige Realskole Adressecontoirs Efterrettninger 8.10.1859 side 2. skrives det:
Historien blir teater
Nå blir historien teater. Siv Trine Halsaas har skrevet manus og musikk til stykket. Hun har fått med seg et godt team med profesjonelle og amatører og ikke minst god støtte fra Osen kommune til oppsetningen som etter planen skal spilles på et nybygd amfi ved Osen bygdatun på Vingsand. Forestillingen er bygget på den grusomme hendinga for 161 år siden, men personene i stykket er fiktive. Hovedperson er Anna Hepsøya, nekter å gjøre det som forventes av henne. Sammen med kjøpmann Møller finner hun nye veier. Men hun må betale dyrt for det; bygdedyrets dom er ikke nådig. Annas kamp i en tid med kjønnsroller og klasseskille får konsekvenser for alle rundt henne, ikke minst sønnen LitjAnders og datteren Flora. Storversdagen tok ikke slutt selv om vinden løyet. Stykket skal spilles på det nybygde amfiet ved Osen bydatun på Vingsand.