Hans Tørrisen Skjærvø forteller:

Første gangen jeg rodde som fullkar var jeg bare 16 år. Jeg var da sammen med far og Kristian Lindseth. Vi bodde på Brattjer. Før vi rodde ut om morgenen, var det å se over agnsildgarna som vi hadde satt i Brattjerfjorden.
Vi var tidlig ute om morgenen, og mange ganger var det å ro i motvind helt utover til Tarsfallskolten sør for Skjervøya. Om kvelden var det ofte landvind når vi skulle innover, så klokka kunne bli både 10 og 11 før vi kom heim. Vi hadde ikke garn og brukte bare snøre.

Da jeg var 18 år, var jeg med Elias Buarø og Ole Nilsa med torskegarn utenfor Buarøya. Men nå ble det noen dårlige år med vinterfiske her. Jeg reiste derfor oppover til Lofoten og Finnmarka i 5 år.
Vi reiste oppover omkring 12. januar og kom heim først i juni. Noen år gikk det bra, andre år dårligere, men slik en det alttid på sjøen. Etter disse turene tok jeg til med eget garnbruk og båt. Jeg hadde delvis 2 lottakarer med. Vi rodde da for Buarøya og hadde med Daniel Sivertsen Sørmeland som kjentmann. Jens Rogning var med som garngutt. Tråd og taug til de første garna ble kjøpt hos Kasper Sivertstu i Osen. Gamle Rasmus Buarø rodde også for "Grynna" i disse åra. Jeg var ikke oppover til Åsværet på storsildfiske, før jeg var bare guttungen da dette fisket gikk for seg.

Ute på Havbrua var vi ofte om våren og sommeren. Vi reise utover om mandagsmorgenen, men først måtte vi dra agnsei på tarene utenfor Buarøya. Vi var da oftest ute på Havbrua om tirsdagsmorgenen. En gang segla vi for langt og fikk botn på 90 favner, og da var det bare å ro et stykke tilbake igjen. Vi begynte å fiske på omlag 58 favner og fortsatte utover til vi fikk ca. 70 favner, og vi satte krabbe. Vi fikk for det meste brosme og Lange, men det kunne også bli bra med kveite. Det van mye storkveite også, og det var ikke uvanlig med kveite på 100 kg. Det var noe av et slit å få opp en slik storfisk på bare snøret, og det kunne ta en heil time før den lå i båten. Når kveita kom opp til båten, val det å få hogge i den 2 klepper å dra den opp i båten. Det var ikke uvanlig med 10 kveiter på en tur.

De gamle fortalte at engang kunne fisken også snakke. Seien sa til kveita: "Hadde jeg vært kveite, så skulle det ikke ha Stoppa hamp". Men kveita svarte: "Hva nøtti det, for når æ sett på, så gi dem berre etter". Vi reiste innover fra Havbrua om fredagskvelden og var heime om Lørdagsmorgenen. Det første som gikk i havet av Landet, og som først kom opp, var Gjeltheia. Den så da ut som et "kolva traug". Kveita ble for det meste brukt til mat heime. Det var god mat. Rekling og sperrkveite måtte alttid være på bordet sjulsmessdagen. Om det var noe overtru med dette vet jeg ikke, men det var i alle fall bruksmåten. Jeg vet forresten ikke så mye om overtru i forbindelse med fiske, men det kunne være de som ikke likte å treffe kvinnfolk når de skulle på sjøen. Andre kosta etter kvinnfolka, men det var kanskje mye for moro det også.