Bjørnør i gammel tid
Bjørnør er det nordligste prestegjeld på Fosen i Sør-Trøndelag og utgjør en ca. 60 km lang kyststrekning fra Nord-Trøndelag i nord til Åfjord prestegjeld i sør. Nord-Norges store allfarvei «leia» går gjennom hele Bjørnør. På yttersida av leia er en sammenhengende rekke av større og mindre øyer og holmer og skjær. De siste fore- finnes i tusenvis. En del av øyene er forholdsvis store og bebygget, blant annet Skjærvøya.
Det er to øyer som heter Skjærvøya. men likevel er det entallsfornen som vanligvis blir brukt. Det blir skilt meilom øyene ved å snakke om indre eller ytre Skjærvøy
Bilde: Tøft vær til tøffe gutter--->
Disse to øyene er omlag like store. De er atskilt med et smalt sund. Skjærvøyvågen eller Yttervågen. Over denne vågen vart det i 1968 bygd en molo, så fra den tid er øyene "landfaste" innbyrdes. Ytre Skjærvøy ligg nord for Indre Skjærvøy. Det er Skjærvøy vågen som er hamneplassen for fiskerne i Ytre Skjævøy. Høgste fjelltopp på øya er 97 meter høg.
Både Indre og Ytre Skjærvøy hørte med til Reins klostergods i mellomalderen. Etter at familien Marcelius i Holland hadde vært eiere i tida 1675 -1704, og Ebbe Carstensen kjøpte godset i 1704, vart det Johan Pedersen Holte som i 1708 vart eier av den del av godset som lå i Bjørnør. I arveskiltet etter enka Maren Hansdatter på Strand i 1734 vart det hennes sønn fra første ekteskap, Jon Andersen Finvedgaard som fikk Indre Skjærvøy, og hennes sønnesønner Johan og Christen Pedersønner som fikk Ytre Skjærvøy
Ytre Skjærvøy hadde disse eiere: Johan og Christen Pedersønner 1734 -1741, Ole Alsing 1741 - 1752, Nils Halche 1752 - 1762 og Lars Kierulf 1762- 1763.
Nils Halche vart eier av begge øyene fra 1752. Og Lars Kierulf solgte sine eiendommer av Reins klostergods til Johan Fredrik Paasche i 1763.
Paasche bodde på Hopstad, og han solgte begge øyene til brukerne i 1774